På ungdomsskolen hadde vi en hovedlærer – og andre lærere, som SÅ OSS, som brukte hele sin pedagogiske kløkt for å hjelpe oss til å forstå, lære, utvikle oss. Vi ble møtt der vi var i livene våre, med evnene våre, i omstruktureringen av tenåringshodene våre. Vi fikk passe utfordringer. Vi hadde det godt på ungdomsskolen og vi gjorde det godt mange av oss. For en gave å ha med seg i livet! Jeg gråt når avslutningsfesten var over. Hovedlæreren vår døde for ei tid tilbake, og to av oss fra ungdomsskoleklassen fra langt tilbake, valgte å gå i begravelsen for å hedre denne mannen, denne gode læreren som hadde SETT oss. I minneordene som ble sagt om ham, gikk det igjen: han hadde hele livet SETT folk, brydd seg om, bidratt. I ulike roller og jobber. Når kista ble båret ut av kirka, ble det oppfordret til å ta med kranser og blomster. Folk gikk med rolige steg, alvorstunge blikk og dempet orgelmusikk. Da så jeg fra min plass på galleriet: rosen. Den hadde falt av den ene kransen, den fikk ikk