På ungdomsskolen hadde vi en hovedlærer – og andre lærere, som SÅ OSS, som brukte hele sin pedagogiske kløkt for å hjelpe oss til å forstå, lære, utvikle oss. Vi ble møtt der vi var i livene våre, med evnene våre, i omstruktureringen av tenåringshodene våre. Vi fikk passe utfordringer. Vi hadde det godt på ungdomsskolen og vi gjorde det godt mange av oss. For en gave å ha med seg i livet! Jeg gråt når avslutningsfesten var over.
Hovedlæreren vår døde for ei tid tilbake, og to av oss fra ungdomsskoleklassen fra langt tilbake, valgte å gå i begravelsen for å hedre denne mannen, denne gode læreren som hadde SETT oss. I minneordene som ble sagt om ham, gikk det igjen: han hadde hele livet SETT folk, brydd seg om, bidratt. I ulike roller og jobber.
Når kista ble båret ut av kirka, ble det oppfordret til å ta med kranser og blomster. Folk gikk med rolige steg, alvorstunge blikk og dempet orgelmusikk. Da så jeg fra min plass på galleriet: rosen. Den hadde falt av den ene kransen, den fikk ikke bli med og gjøre det den var ment for.
Jeg observerte at en person skubbet bort i rosen med foten, uten å merke det. Neste person tråkket på den, uten å merke det. Rosen mistet noen blader der den lå sårbar på gulvet. Fra der jeg sto på galleriet kunne jeg ikke rope: Ta med den rosen! Ikke ødelegg den!
Da skjer det noe: En ung mann SER rosen, stopper opp, bøyer seg ned, løfter den forsiktig og gir den en plass i den kransen han bærer med seg bak kista. Rosen blir gitt en ny mening, blir med i en ny helhet. Fordi den bli SETT, og den som ser gjør noe.
For meg ble det en sterk observasjon. Den dypere mening fra hendelsen er overførbar i mange sammenhenger i hverdagsliv og arbeidsliv. Innenfor rammene av historien om mannen vi hedret, ble det ekstra sterkt. Det understreket minnet om ham. Se meg og møt meg der jeg er.